I denne fortellingen deler jeg av erfaringene jeg har hatt i egen oppvekst og berører temaer omkring hvordan barn som utsettes for omsorgssvikt har det, hvordan lojaliteten opprettholdes til familien og hvilke konkrete signaler som bør vekke de som er rundt. Skal mønstre brytes og et skakkjørt foreldreskap komme på rett kjøl, trenger barnet personer det kan ha tillit til. Samtaler med barn kan lukke igjen enda mer, eller de kan bygge bro over avgrunnene. Barnet kan hjelpes ved å få vite, erfare trygghet og å lære å kjenne noen ord på den ordløse smerten.  
Det er store forskjeller i profesjonelles egentrygghet i møte med barn og voksne som strever. Jeg ønsker å berøre og utfordre den enkelte profesjonsutøver til større vågemot. Se nærmere på eget profesjonelt og personlig ståsted, hindringer og muligheter.

Det er de siste årene satt fokus på barn som vokser opp i familier med særskilte belastninger.
Hvilke vansker som kan påføres barnet når foreldre har et rusproblem, har ustabile relasjoner preget av vold eller har psykiske vansker som gjør omsorgsansvaret utfordrende.
Barn trives når voksne er nære, trygge, kjærlige og tydelige. For å utvikle oss best som
mennesker må vi som små barn oppleve dette over tid, - voksne som stiller opp
- fysisk og mentalt. Når foreldre sliter med avhengighetsproblematikk eller psykiske
vansker i et omfang som går ut over barnet, øker sjansen for omsorgssvikt og
skadelig oppdragelsesatferd.
(Moe, Slinning & Hansen, 2010).

Kvello (2008) beskriver ulike typer av skadelig oppdragelsesatferd, - oppsummert hos Søderstrøm (2013).
• Avreagering av egen smerte og frustrasjon på barnet
• Fiendtlighet rettet mot barnet
• Maktorientert grensesetting og bruk av trusler
• Inkonsistent grensesetting
• Mangel på sensitivitet på barnets signaler
• Lite kjærlighet og varme
• Uforutsigbarhet

En annen side av oppvekstbelastningene er hva barnet IKKE får. Uavhengig av hva
som er grunnen kan foreldre innhyllet i egen problematikk ikke makte å se barnet,
være likegyldige eller avvisende. Slik ignorering eller avvisning er å svikte barnet og
dets utviklingsmuligheter. Båndene mellom foreldre og barn får uheldige mønstre og
disse vil kunne påvirke barnets egen mulighet for utvikling og for selv å få gode og
sunne relasjoner som voksen. En av grunnene til fokus på barn som pårørende er
nettopp at denne generasjonsoverføringen av belastninger må forsøkes stoppet.
Profesjonelle hjelpere kan, - om de oppdager problematikken og våger å ta barnets
perspektiv på alvor tidlig nok,- bidra til at barnet får andre muligheter.
Utvikler sunn personlighet, gode tilknytningsmønstre og senere foreldreatferd
som ikke er skadelige for sine barn igjen.

Kilder:
Kvello, Ø. (2007). Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling. Oslo:
Universitetsforlaget
Moe, V., Slinning, K., & Hansen, M. B. (2010). Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse.
Oslo: Gyldendal akademisk.
Søderstrm, K. (2013) Kompetanseplan for behandlingslinjene for gravide, sped- og småbarn i psykososial risiko
http://www.sykehuset-innlandet.no/omoss/avdelinger/psykisk-helsevern/barnet-i-mente/Sider/barnet-i-mente.aspx